Dagboken – en nøkkel til thelemisk selvutvikling

Av Frater P.P.A.

Martin P. Starr påpeker i sin innledning til The Unknown God1, at thelemittenes religiøst funderte dagbokskriving muliggjorde detaljerte historiske studier og analyser av thelemas tidlige historie. Denne religiøse disiplinen er egentlig ikke veldig overraskende, for Aleister Crowley vektla loggføring som kjernen i alt seriøst arbeide. Uten dagboken, skriver han i Magick in Theory & Practice2, er magikeren som en forretningsmann som ikke fører regnskap. Dessuten understreker han i Liber IX at ingen eksperimenter som ikke er nøye loggført, vil bli akseptert som en del av aspirantens gradsarbeide. 

Av denne grunnen er hovedoppgaven til en Probationer å lære å loggføre gradsarbeidet sitt. Hun får ganske frie tøyler. I prinsippet så kan man i prinsippet gjøre hva som helst i 12 måneder, så lenge man velger bøker og praksis fra ordenens studieplan og loggfører resultatene. Det er på grunnlaget av dette at aspiranten skal bli i stand til å oppnå en vitenskapelig erkjennelse av sit vesens natur og krefter.3

Dagboken er med andre ord selve nøkkelen til thelemisk selvutvikling. Det til tross, som mangeårig instruktør til aspiranter, har jeg merket meg flere fallgruver som hindrer dem i å oppnå dette målet. For det første finner de fleste raskt ut at det er veldig vanskelig å skrive en daglig dagbok i 12 måneder. Det krever en disiplin som de færreste klarer å opprettholde uten en god del systematisk øving. For det andre, så er det mange som i den graden de loggfører arbeidet sitt, som ikke bruker dagboken slik den er tenkt.

For hvordan har det seg at loggføringen av ens arbeide og tanker rundt det man leser, fører til en vitenskapelig erkjennelse av sitt vesens natur og krefter? For å kunne nærme oss kjernen av spørsmålet, må vi først forstå hva Crowley mente med vitenskapelig. I praksis var Crowley veldig lemfeldig med ordet vitenskapelig. Han skrev til og med en gang under et opprop med yrket «vitenskapelig journalist». Det vil si, ikke en journalist som skriver om vitenskap, men en journalist som var vitenskapelig.

Det er lett å humre litt av dette særtrekket med Crowley. Det er som om han at det var i kraft av hans egen person som gjorde noe vitenskapelig. Men Crowley brukte ordet «vitenskapelig» ut i fra sin egen samtids forståelse. Det vil si en systematisk og kritisk tilnærming til fenomenene man studerer. Med andre ord skal dagboken reflektere en systematisk og kritisk tilnærming til eksperimentene man loggfører og bøkene man studerer. For at dette skal være mulig vil dagboken av nødvendighet være nødt til å reflektere en dynamisk loggføringssirkel.

Man starter med å beskrive eksperimentet man har valgt å utføre. Her redegjør man i tillegg for indre og ytre faktorer som det kan tenkes påvirker resultatene. 

Deretter følger en loggføring av ens observasjoner under eksperimentet. Her skal man merke seg hvorvidt man utførte eksperimentet slik det ble beskrevet og hvorvidt det skjedde noen indre eller ytre endringer. 

Straks eksperimentet er ferdig skal man sette seg ned og loggføre disse resultatene, for som moderne psykologisk forskning har vist, er vår hukommelse sårbar for konfabulasjon.4

Deretter kommer den viktigste delen av syklusen, analysen av resultatene. Poenget med denne delen er å gjøre en kritisk evaluering av hvorvidt resultatene var påfallende eller upåfallende. Om de var påfallende bør man først og fremst vurdere eventuelle feilkilder. Jeg pleier å si at det er ingenting som er så enkelt som å få påfallende resultater som følge av magiske resultater, men som regel skyldes dette at man lurer seg selv. Som hovedprinsipp bør man tenke at jo mer påfallende resultatene er, jo mer sannsynlig er det at de skyldes tilfeldigheter. 

Dette gjelder ikke bare ytre resultater, men også indre. Det er til eksempel slettest ikke gitt at den indre følelsen av roen vi oppnådde skyldes eksperimentet vi har utført. Til det trengs det flere eksperimenter over tid, hvor man kritisk vurderer hvordan indre eller ytre faktorer påvirker resultatene. Med dette som utgangspunkt skaper analysedelen grunnlaget for hypoteser som man kan sjekke ut ved å endre eksperimentets betingelser. Dette skal loggføres og man har påbegynt en ny loggføringssirkel.

Med mange nok repetisjoner av en slik loggføringssirkel, vil man kunne bli sikrere på at eksperimentet faktisk har en spesifikk effekt på man. I vitenskapelig sjargong vil dette si at man kan være sikrere på at eksperimentet er en mediator, det vil si at det er eksperimentet i seg selv som skaper effekten, mens de indre og ytre faktorene virker som moderatorer. Det vil si at de modererer effekten av resultatet. 

«Aleister Crowley ønsket at det thelemiske selvutviklingsprosjektet skulle karakteriseres av at man kutter sin egen vei gjennom jungelen, ikke at vi kun emulerer hans ritualer»

Men arbeidet stopper ikke der, for Aleister Crowley ønsket at det thelemiske selvutviklingsprosjektet skulle karakteriseres av at man kutter sin egen vei gjennom jungelen, ikke at vi kun emulerer hans ritualer.5 Nå kommer det virkelige og det tunge arbeidet. Armert med denne kunnskapen om sitt vesens natur og krefter, kan man begynne å endre på innholdet i eksperimentet, og dermed skreddersy innholdet slik at det får optimal effekt for oss selv.

Ved hjelp av loggføringssirkelen til dagboken, vil øvelsene som startet som universelle gradvis skreddersys ens egen natur, og man vil ha kuttet sin egen vei gjennom jungelen. Det er med andre ord ikke uten grunn at Crowley skrev med henvisning til sin definisjon av magi, at den er vitenskapen å erkjenne seg selv og ens forutsetninger, og kunsten å bruke denne erkjennelsen i praksis.6

Denne artikkelen er tidligere publisert i Ratatosk, medlemsbladet for O.T.O. Norge, vintersolverv 2018 e.v.

Sluttnoter

  1. Martin P. Starr (2003), s. viii i The Unknown God: Wilfred T. Smith and the Thelemites, Illinois: Teitan Press.
  2. Aleister Crowley (1994, 2000), s. 239 i Liber ABA, New York: Samuel Weiser Inc.
  3. Aleister Crowley (1998), s. 41 The Equinox IV(1), New York: Samuel Weiser Inc.: To prosecute the Great Work: which is, to obtain a scientific knowledge of the nature and powers of my own being».
  4. Jmfr. Elisabeth Loftus (1981), Memory: surprising new insights into how we remember and why we forget, Boston: Addison-Wesley.
  5. Aleister Crowley (1971), s. 617 i The Confessions of Aleister Crowley s. 617, New York: Bantam Books.
  6. Aleister Crowley (1994, 2000), s. 131 i Liber ABA, New York: Samuel Weiser Inc.