Av br. K.N.F.
Dette er en bearbeidet norsk utgave av en kommentar på The Initiated Interpretation of Ceremonial Magic, som ble inkludert i den polske oversettelsen av Goetia.1
I 1904 utgir Aleister Crowley sitt første spede forsøk på å gi en systematisk beskrivelse av sin generelle teori om seremoniell magi, The Initiated Interpretation of Ceremonial Magic.2 Den presenteres som et forord til den såkalte Lesser Key of Solomon the King, bedre kjent som Goetia. I dette essayet forsøker Crowley å gi en fysikalistisk forklaring på fenomenene som er assosiert med magi generelt, og evokasjoner av ånder spesielt. I stedet for en overnaturlig modell som vektla motivasjonene til åndene man evokerer, vektla han at gjennom å gjøre en gitt ting, på en gitt måte, på et gitt sted og tid, ville en gitt ting skje.3
På mange måter var Crowley forbausende fremsynt når han påpeker at magi virker gjennom å skape en abnormal sinnstilstand gjennom de fysiologiske mekanismene til sanseapperatet og måten disse bearbeides i hjernen. På andre måter, som når han erklærer at åndene i Goetia kun er deler av hjernen, er han gått ut på dato siden det vektlegger en modularitet som var annerkjent på hans tid, men som raskt ble forlatt med oppstarten til moderne nevropsykologisk og nevrofysiologisk forskning under første verdenskrig. Selv om hjernen selvsagt har en evolvert (om enn mer plastisk enn vi tidligere trodde) modularitet hva gjelder grunnleggende kognitive funksjoner som propriosepsjon, syn, tale, og eksekutive funksjoner etc., fant man ingen holdepunkter for frenologiens ide om at man hadde spesifikke senter for idealisme, selvtillit etc., og som populært ble oppfattet som vi hadde et hjerneområde for samtlige ferdigheter, det være seg forretningssans, vitenskap eller matematikk. I tillegg viste det jo seg at også lokaliseringen til frenologien på de få modulene de hadde truffet rett på var feil. Det skulle nemlig vise seg at hjernen ikke er en muskel hvor man ser utvekstene i form av formen på hodeskallen.4
I stedet er disse ferdighetene organisert i komplekse og sammenvevde nettverk av deklarative og prosedurale engrammer som er distribuert over hele hjernen. De modulære og grunnleggende kognitive funksjonene derimot, legger føringene for innkoding og uthenting av disse engrammene. Videre er disse engrammene distribuert på en slik måte at de ikke er lett tilgjengelige for presis kunstig stimulering uten direkte elektrisk stimulering av lokalisasjonen i hjernen hvor engrammet ligger. Endog videre vil kun den delen av engrammet som stimuleres aktiveres og ikke det komplekse nettverket som aktiveres med bearbeiding av sanseinntrykk, og forsvinne straks den elektriske stimuleringen opphører. Dette forvanskes ytterligere av at lokaliseringen av hvert engram varierer mellom hver hjerne. Spesifisitet resulterer dermed pga. engrammenes distribuerte natur i at reduksjon av kompleksitet og intensitet.5
Selv om det er sant som Crowley skriver i The Initiated Interpretation of Ceremonial Magic (Crowley, 1904), at spesifikke abnormale fysiologiske tilstander i hjernen fører til abnormale sinnstilstander, er disse av natur forgjengelige og forsvinner raskt så fremt at de ikke forårsakes av betennelser, epileptogen aktivitet, eller atrofi i den grå og hvite materien. Følgelig ser vi at intense, komplekse og abnorme sinnstilstander i en frisk hjerne ikke forsårsakes av å stimulere en spesifikk del av hjernen, men at distribuerte hjernenettverk aktiveres som følge av sanseinformasjonen den får inn. Dette stemmer godt overens med Crowleys fremsynte modell om sammenhengen mellom sanseinntrykkene og de abnorme sinnstilstandene. Det stemmer derimot ikke overens med at åndens rang, type og navn gjør det mulig på en presis måte å aktivere de spesifikke delene av hjernen (eller nettverkene om vi skal ta inn over oss moderne kunnskap) som ferdigheten ligger (Crowley, 1904).
Distribuerte hjernenettverk aktiveres som følge av sanseinformasjonen den får inn
Dette fører til en del problemer for Crowleys videre hypoteser for hvordan magi virker. Selv om det er mulig at magi gjennom et komplekst system av internaliserte korrespondanser kan aktivere visse engrammer som sammenkobles på nye måter gjennom prediktiv koding, ville en fysikalistisk modell ikke tillate noen endring av evner (underliggende kognitive funksjoner), kunnskap (deklarativt minne), eller ferdigheter (proseduralt minne) utenfor seremoniell magi. Grunnen til dette er det nevropsykologiske spesifistetsprinsippet, som litt forenklet sier at man øker kun i kunnskap og ferdigheter i det man faktisk bedriver med. (Glick & Myers, 2001). Om det var kunnskap om matematikk du ville tilegne deg, ville derfor i en rent fysikalistisk modell hvor åndene ikke har noen reell eksistens utenfor hjernen din, ikke seremoniell magi, kunne endre hverken matematisk kunnskap, matematiske ferdigheter, eller en gang de underliggende kognitive funksjonene som ligger til grunn for innkoding og uthenting av dem. Du ville derfor med større presisjon og suksess lære matematikk om du droppet den seremonielle magien til fordel for å lese og øve deg på matematiske ferdigheter. I den grad du har en selvopplevd forståelse av at du faktisk med seremoniell magi har oppnådd dette, vil det dermed i en rent naturalistisk modell være resultatet av tankefeil. Sagt på en annen måte, den seremonielle magien har lurt deg til å tro at du både klarer mer, vet mer og er flinkere enn det du faktisk er.
Du ville derfor med større presisjon og suksess lære matematikk om du droppet den seremonielle magien til fordel for å lese og øve deg på matematiske ferdigheter
En mer problematisk tilnærming til seremoniell magi må man lete lenge etter. I alle fall om man legger til grunn at magi i forståelse skal lede til mer nøyaktig kunnskap, ikke bare om deg selv, men også øke din kunnskap og makt over dine omgivelser (Crowley, 2008). Om vi derimot åpner opp for et præternaturalistisk modell, hvor det eksisterer fenomener som vi for enkelthets skyld og i mangel av andre og bedre beskrivelser, omtaler metaforisk som ånder og engler, som eksisterer uavhengig av vårt nervesystem, vil det derimot være mulig i teorien å oppnå alle tre i varierende grad.6 Men da er vi også tilbake til utgangspunktet med en verden fylt av, om ikke ånder og engler med motviasjon, så i alle fall av fenomener som er uavhengige av vårt nervesystem. Et utgangspunkt Crowley vendte tilbake til like etter publiseringen av Goetia som følge av sine opplevelser med mottagelsen av Lovens Bok og hans senere opplevelser med de fenomenene han omtalte som de skjulte mestrene.
For Crowley skrev The Initiated Interpretation of Ceremonial Magic i en periode hvor han omtalte seg selv som ateistisk buddhist, et perspektiv han forlot som følge av mottagelsen av Lovens Bok (Crowley, 1969), og som til slutt resulterte i en annerkjennelse av at det eksisterte krefter som var uavhengig av vårt nervesystem og som man kunne bruke seremoniell magi til å kontakte og kontrollere (Crowley, 1991b). I dette perspektivet vil Crowleys generelle teori om magi, hvor sanseopplevelser kan brukes ved hjelp av et komplekst korrespondansesystem til å skape abnorme sinnstilstander, fortsatt være troverdig, siden i den grad vi opplever noe må som Crowley påpeker i sitt essay, hjernen være involvert. Men det ville ikke lengre ha noe å si om åndenes ontologiske status.
Fotnoter
- Crowley, Aleister (2019). Goetia (translated and edited by Krzysztof Azarewicz. Krakow: Lashtal Press.
- Crowley, Aleister (1904). The Book of the Goetia of Solomon the King, translated into the English Tongue by a dead Hand and Adorned with Diverse Other Matters, pp. I-V. Boleskine, Foyers: Society for the Propagation of Religious Truth.
- Denne mekanistiske modellen oppsummeres best i sin mest modne form i introduksjonen til Magick in Theory & Practice (Crowley, 1929; 1995; 2008), og ble videreutviklet i løpet av hans amerikanske periode (1914–1920). Vi finner avleiringer av denne tanken hele hans produksjon, inkludert innvielsene til O.T.O.
- Legevitenskapen var kommet såpass langt under første verdenskrig at for første gang i verdenshistorien overlevde mange flere soldater alvorlige skader i hodet som følge av krigshandlinger. Dette gjorde det mulig å vite hvor til eksempel fragmenter fra grantater eller kuler hadde trengt inn i hodeskallen og hvor de evt. kom ut og dermed ekstrapolere fra dette hvilke deler av hjernen som ble rammet. Ut i fra dette kunne man se på funksjonelle nevropsykologiske utfall som følge av hjerneskadene og man fikk for første gang direkte kunnskap om hvilke deler av hjernen som var involvert i hvilke deler av våre hjernefunksjoner. Senere nevropsyklologisk forskning skulle vise at dette var mye mer komplekst enn man opprinnelig trodde, men allerede da var det klart at frenologiens modularitet var et feilslått prosjekt. For en generell inntroduksjon til dette temaet kan man lese Glickstein, Mitchell (2014). Neuroscience: A Historical Introduction. Cambridge: The MIT Press.
- For en introduksjon til minnenes nevropsykologi kan man lese Glick, Mark E. & Myers, Catherine E. (2001). Gateway to Memory: An Introduction to Neural Network Modeling of the Hippocampus and Learning (Issues in Clinial and Cognitive Neuropsychology). Cambridge: The MIT Press.
- Crowley (1991; 2008), er veldig tydelig på at magi, også av den mer præternaturalistiske typen, ikke kan oppheve naturlovene. I den grad de kan ha noen virkning, må de jobbe med naturlovene. Eller som han (2008) skriver, det er vanskelig å evokere en vannånd i Sahara.
Denne artikkelen er tidligere publisert i Ratatosk, medlemsbladet for O.T.O. Norge, sommersolverv 2019.
