O.T.O. som åndelig vei

Av br. JMT

Det er mange måter å tilnærme seg O.T.O. og dens lære. Noen ser på O.T.O. som en filosofisk vei, andre som et uttrykk for sin religion, og atter andre vektlegger Ordenens sosiale aspekter. Den ene tilnærmingen er ikke bedre enn den andre, de fyller simpelthen ulike behov i medlemmenes liv. Jeg vil i denne artikkelen presentere noen tanker om hvordan O.T.O. kan ses som en helhetlig selvstendig åndelig vei. Denne artikkelen representerer mine erfaringer og tolkninger, snarere enn en opplest og vedtatt sannhet. 

Lovens bok

Den vestlige mysterietradisjonen er tuftet på at gnosis stadig åpenbarer seg for nye generasjoner på nye måter. Det siste halvannet århundre har vi sett store adepter og mestre som H.P. Blavatsky, Rudolf Steiner, S.L. MacGregor Mathers, Jean Bricaud, Gerard Encausse, Theodor Reuss, Dion Fortune, Spencer Lewis, og Aleister Crowley, bare for å nevne noen, som hver på sitt vis har oppnådd gnosis, og i lys av sin opplysning har grunnlagt sin egen lære og esoteriske skole. Hver av disse representerer et brudd med den tradisjonen de selv hadde blitt opplært i. Anerkjenner man ikke dette prinsippet, anerkjenner man heller ikke en av de viktigste forutsetningene vår Orden er bygget på. Det at mysteriene stadig blir revitalisert og ikledd ny språkdrakt er et særtrekk ved den vestlige mysterietradisjonen som ivaretar tidsånden mysterieskolen til enhver tid opererer i.

Vår Orden bygger i hovedsak på den åpenbaringen som Aleister Crowley fikk ved sin åndelige oppvåkning. Denne er best uttrykt i Lovens bok, omtalt som «erklæringen av universell frihet» i en av våre innvielser. Jeg vil legge til at jeg mener det er en sunn holdning å ikke gi Crowley den tilliten at han har det ene riktige svaret på de eksistensielle spørsmål. Snarere viser hans forfatterskap en holdning og tilnærming til det å vandre en åndelig vei, og slik er han et godt utgangspunkt for diskusjon og egen refleksjon. Tanken om å forholde seg til én bok hvor mysteriene er åpenbart er ikke ny, verken i den vestlige eller østlige mysterietradisjonen. Innen den jødiske kabbalismen har Sefer ha-Zohar en lignende rolle, det samme ser vi i Patanjalis sutraer innen yoga, de mange tantraene innen indisk tantra, for ikke å snakke om Tao te ching innen taoismen. Som enhver adept som har oppnådd gnosis vet, så kan ingen tekst formidle Sannheten, en tekst kan i beste fall hinte om den. Innen zen er det et ordtak som sier at bueskytteren sikter bevisst ikke midt på blinken, hadde han gjort det ville han ikke ha truffet. I zen viser dette til at både ord og zen-koan i seg selv kun hinter om Sannheten. Sannheten ligger mellom linjene, i det som ikke er, eller ikke kan bli, uttalt. Dette skyldes en begrensning i språket. Så hva er da nytten av å studere en bok som Lovens bok? Alle de nevnte tradisjonene og skriftene har en ting til felles, ved å studere den samme boken over tid vil studenten speile sitt liv og sine erfaringer i skriften, og gjennom gjentatt lesning år etter år, blir skriften levendegjort gjennom ens eget liv. Du blir ditt eget vitnesbyrd om den opprinnelige åpenbaringen som inspirerte skrivningen av teksten. For å hjelpe det enkelte medlem i denne prosessen tilbyr O.T.O. innvielser. Innvielsene, da særlig fra Minerval til og med V°, virker som en katalysator for denne prosessen. Det betyr ikke at gradene over V° ikke har verdi, men at en viktig initiatorisk reise er avsluttet og sirkelen er sluttet i V°. Derfor sies det at V° er det naturlige stoppestedet for de fleste medlemmer. Som innviet i V° har du fått alle verktøyene du trenger for å realisere din vilje.

Som innviet i V° har du fått alle verktøyene du trenger for å realisere din vilje.

Innvielser

O.T.O. er en initiatorisk mysterietradisjon. Slik forstått er innvielsene den mest sentrale aktiviteten i vår Orden. Det er gjennom innvielsene medlemmet blir tildelt Ordenens lære og møter seg selv gjennom gradenes prøvelser. Crowley beskriver den initiatoriske reisen i O.T.O. som «…the object of the ceremonies being the Initiation of the Candidate, it is he whose Path in Eternity is displayed in dramatic form.»1 Kanskje man kan kalle den initiatoriske reisen for «solens reise gjennom universet»? Vårt initiatoriske system er todelt. I gradene fra Minerval til og med P.I.2 blir kandidaten vist denne reisen gjennom inkarnasjonens mirakel, via døden til det hinsidige. Gjennom denne reisen gis kandidaten et helhetlig thelemisk verdensbilde i symbolsk dramatisk form. En tolkning er at gradene fra M–III° har et særlig mikrokosmisk fokus, mens gradene IV° og P.I. viser overgangen til et makrokosmisk perspektiv på mysteriene. Alle grader fra V° og oppover er utdypninger på II°, livets grad, og dykker dypere inn i aspekter av livets mysterium. 

Innvielsene i en mysterienes oase kan ses som en dramatisk fremstilling hvor du som tempelridder på pilgrimsferd, tas til fange av fienden3 for så å bli mottatt som en gjest i Minervalgraden, for senere å bli instruert i mysteriene av Saladin. Ferden går så videre til Jerusalem4 hvor pilgrimsferden kulmineres i P.I.-graden. Denne allegorien om en tempelridder på pilgrimsferd reiser en rekke prinsipielle spørsmål som kandidaten selv må besvare gjennom sin reise. Hvor er jeg på vei? Hvorfor vil jeg dit? Hva er mine våpen? Hvordan skal jeg bruke dem? Hva er min ridderkode, m.fl. Dette er temaer som blir presentert for kandidaten gjennom sin initiatoriske reise, om enn med andre mer passende ord.

Da jeg hadde vært medlem av O.T.O. i 20 år ble jeg grepet av en rebelsk innskytelse og skrev til IHQ hvor jeg etterspurte offisielle fortolkninger av innvielsene til O.T.O. Svaret jeg fikk var at det ikke fantes, og kom heller ikke til å bli skrevet fordi tolkningen av innvielsene er opp til hvert enkelt medlem. Det er noen klare svakheter med denne tilnærmingen, men også en viss klokskap. En av de store styrkene jeg ser i at det ikke finnes «riktige» og «feil» tolkninger av innvielsene er at det enkelte medlems reise, kunnskap og erkjennelse settes i sentrum. Slik fremstår våre innvielser som biter av et speil. For hver innvielse gis kandidaten en ny bit. Det er så en jobb den enkelte må gjøre å sette bitene sammen. Samtaler med initiator, brødre og søstre kan gjøre denne oppgaven lettere, men kan ikke erstatte det faktum at du må gjøre denne jobben selv. Å stadig delta på andres innvielser, og å reflektere og kontemplere deres betydning, kan sammenlignes med å pusse speilets overflate. Litt etter litt kan du se din egen refleksjon i det. Det er ikke tilstrekkelig å se et klart speilbilde, du må også agere. Jo klarere dette speilbildet blir, jo tydeligere vil du gjenkjenne din sanne vilje og din bane i universet. Jeg er derfor skeptisk til å bruke for mye tid og krefter til å lete etter innbyrdes logikk i hva Crowley kan ha ment med det ene eller andre utsagnet. Din tid er bedre investert i å bruke innvielsene til å se sammenhengen i ditt eget indre og hvordan du lever livet i henhold til den erkjennelse du har nådd. En nøkkel for å gjøre dette er å alltid strebe etter å først og fremst forankre dine tolkninger av symboler og innvielser i erfaringer fra eget liv, ikke i andres tekst, selv ikke i profetens skrifter.

O.T.O. er et gnostisk fellesskap

O.T.O. er slik jeg ser det, en gnostisk tradisjon i den betydning at Ordenens lære og initiatoriske vei fasiliterer at gnosis fødes i medlemmets indre. Med «gnosis» mener jeg «erkjennelsen av Guds uutgrunnelige Mysterium». Gnosis gir en måte å se og forstå verden på som ikke kan uttrykkes med ord, men én som har gnosis kan gjenkjenne det i andre som har det på tvers av tradisjoner. 

Jeg foretrekker å bruke begrepet «gnosis» fremfor «opplysning», selv om de i min bruk av begrepet betyr det samme. Vi har for mange projiseringer på hva det vil si å være opplyst så ingen våger å si de er det. Da er begrepet meningsløst. Gnosis er innsikten opplysning føder i ditt indre, og er i så måte et like stort ord, om enn med færre forutinntatte og ofte feilaktige projiseringer knyttet til seg. Med gnosis mener jeg her den innsikten om relasjonen mellom Gud, mennesket og naturen som ditt møte med din skytsengel åpenbarer for deg. Dette er innsikten alle religioner, ritualer og mysterietradisjoner bunner i. Det finnes kun én gnosis felles for alle disse. Det som skiller tradisjonene fra hverandre er teknikken for å oppnå gnosis, og hvordan denne innsikten skal brukes. 

For å kunne innvie andre i gnosis må man selv ha blitt opplyst. Er man ikke det, vil man kun være i stand til å instruere sine studenter i teknikker og læresetninger, men uten forståelse for hvorfor teknikkene utføres som de gjør, eller hvilken funksjon de har i den enkeltes åndelige reisen. 

Det finnes langt flere som klarer å gjengi andres esoteriske lære, enn som klarer å leve ut sin Vilje. 

Det finnes langt flere som klarer å gjengi andres esoteriske lære, enn som klarer å leve ut sin Vilje. Det finnes langt flere som klarer å leve ut sin Vilje, enn som har ervervet gnosis. Det finnes langt flere som har nådd gnosis, enn dem som klarer å innvie andre i gnosis. Det er med andre ord langt mellom sistnevnte, og studenten har sjelden erfaring eller innsikt til å skille mellom de ulike nivåene nevnt her. Når det er sagt er det mange fordeler med å ha en esoterisk veileder om man er så heldig å komme over en. 

Det finnes som kjent ingen formell lærer–elev-struktur i O.T.O. Under Minervalinnvielsen blir kandidaten fortalt at «vi hverken vet eller bryr oss om hva din vilje er», noe som gir en sterk føring for den grunnleggende respekten Ordenen har for hvert enkelt medlems åndelige reise. Så hvordan er denne floken løst i O.T.O.? Som et tidligere medlem av O.T.O. uttalte ved en anledning «et genuint esoterisk system er laget slik at selv en klovn kan innvie noen i Mysteriene.» Jeg er i alle fall delvis enig i utsagnet, men jeg mener det skal mer til enn en klinisk gjennomføring av innvielser. Sitatet gir en viss støtte til at vår Ordens innvielser og ritualer bør overføres konservativt fra generasjon til generasjon. Et ritualsett som består over tid blir slik en felles kilde til refleksjon og inspirasjon for våre brødre og søstre, og det er nettopp i dette vår Ordens største styrke ligger: broderskapet, samhold og gjensidig respekt. Ved å la deg inspirere av dine ordensfeller, ved å dele dine erfaringer på en respektfull måte, vil vi sammen bidra til å fasilitere hverandres prosess på den åndelige veien i O.T.O. Ut over dette er det to viktige mekanismer i vår Orden som skal ivareta dette. Det heter seg at «hos oss betyr ledelse intet annet enn å tjene.»5 I dette ligger det at det er den svorne plikt for ethvert medlem av V° og over å tjene medlemmene av lavere grader. De skal proaktivt støtte og hjelpe medlemmene i Ordenen. Den andre mekanismen er embetsverket, her forstått som initiator, prest og prestinne. Foruten å gjennomføre innvielser og feire våre sakramenter ligger det en uuttalt forventning om at disse skal dele av sin erkjennelse til medlemmene. Som initiator bør man tilby dem man innvier en gjennomgang av innvielsen i etterkant. Som prest eller prestinne bør man dele av sine innsikter knyttet til messen og sakramentene.

Messen

Foruten innvielsene er den gnostiske messen det sentrale ritualet i O.T.O. Det har blitt hevdet at messen oppsummerer O.T.O.s mysterier og lære i dramatisk form. Det er derfor flere deler av messen som er relevant i denne sammenheng, men jeg ønsker å trekke frem to elementer fra messen som særlig interessant når vi betrakter O.T.O. som åndelig vei. Det første av disse er messen som rituell tilbedelse, den andre er litaniene. 

Ved å forene oss med vår partner, venner, lek, kunst, musikk, sex eller stillhet, blir ethvert øyeblikk et sakrament.

I messen finner vi en rekke hymner, bønner og påkallelser til ulike guddommer. Noen ganger er disse uttalt eksplisitt, andre ganger mer kryptisk insinuert og åpner for individuell tolkning hvilken guddom som det egentlig refereres til. En av de sterkeste scenene i messen er etter min mening når prestinnen har inntatt sin plass på alteret som Nuit, og presten går opp trappen mens øvrige deltagere kneler i tilbedelse. Her oppstår det en spenning på flere nivåer. På den ene siden finner vi dynamikken mellom prest og prestinne, på den annen side mellom menigheten og det hellige. Det er en inderlighet og en nerve i denne scenen som det er få av i noe kjent ritual. Kanskje er ordet hengivelse mer dekkende enn tilbedelse, der tilbedelsens ord kun er et famlende forsøk på å uttrykke ett menneske som nærmer seg det uendelige. Hengivelse på denne måten kan fremstå for enkelte som lite forenlig med thelemisk integritet, men det er mye å lære av denne tilbedelsen. Hva er det vi hengir oss til om det ikke er vår egen indre guddom? Eller mer presist, opplevelsen av at vår indre sol forenes med Universet. Dette er et mysterium som er verdig selv en thelemitts tilbedelse og hengivenhet. Gjennom messens psykodrama får vi mulighet til å isolere denne sinnsbevegelsen slik at den blir løftet frem og vi lettere klarer å identifisere den blant vår myriade av tanker som til daglig forstyrrer oss. Det er nettopp i denne observasjonen vi finner en nøkkel til å helliggjøre hele livet. Slik vi hengir oss til Nuit i messen kan vi også hengi oss til ethvert fenomen. Ved å forene oss på tilsvarende måte med vår partner, venner, lek, kunst, musikk, sex eller stillhet, blir ethvert øyeblikk et sakrament. Alt du trenger å gjøre er å ta med deg denne sinnsbevegelsen fra messen til livet. Dette er bare et eksempel på rituell tilbedelse i messen og hvordan det kan overføres til livet. Det finnes også andre former for tilbedelse i messen, som kan berike og åndeliggjøre livet tilsvarende.

Det andre jeg vil se på er litaniene, nærmere bestemt «Helgenene» og «Slutten». Helgenene i messen er en brokete forsamling mytologiske figurer, legendeskikkelser, poeter og svermere. De fleste var mennesker (fiktive eller reelle) i all sin feilbarlighet. Det disse hadde felles var at de hadde funnet sitt kall i livet, og var tro mot seg selv. Dette er et ideal i O.T.O. Ikke at vi skal strebe etter et forutbestemt ideal, gjerne fremstilt som en selvfornektende asketisk mester slik vi finner i kristen mystikk eller i Østens monastiske tradisjoner, eller soppspisende sjaman med bustete hår og forkjærlighet for autodidakt trommespill. Det er ingenting galt med disse idealene såfremt det er din sanne vilje. Det meste er galt med dem dersom det ikke er din sanne vilje. Jeg har sett mangfoldige søkende som selv etter mange års iherdig arbeid ikke har fått nevneverdig fremskritt i sin åndelige aspirasjon. Den vanligste grunnen er at de har forsøkt å nå et ideal som er i strid med deres Vilje. 

Litaniene i messen avsluttes med disse ord:

«Må de fra hvis øyne livets slør er falt, skjenkes fullbyrdelsen av sine sanne Viljer, enten de vil oppslukes i det Uendelige, eller bli forenet med sine utvalgte og foretrukne, eller forbli i kontemplasjon, eller fred, eller å oppnå arbeidet og heltedåden ved inkarnasjon på denne eller en annen planet eller Stjerne, eller hva som helst annet. Måtte de skjenkes fullbyrdelsen av sine Viljer, ja, fullbyrdelsen av sine viljer.»6

Dette viser den absolutte friheten vår Orden anser at hver enkelte er gitt. Vi forkynner intet forhåndsbestemt himmelrike, nirvana eller evig liv. Vi forkynner frihet. Frihet i livet, så vel som i døden. Frihet til å følge din bane hva enn den måtte være; «Du har ingen annen rett enn å gjøre din vilje. Gjør det og ingen annen skal si nei.»7 Enhver religiøs forestilling om det hinsidige er nettopp det, er religiøs forestilling underlagt tro. Vi legger ingen føringer for hva du skal tro, eller ikke tro, kun frihet.


Sluttnoter

  1. Magick without tears, Aleister Crowley (1991), Side 123.
  2. P.I. = Prins/Prinsesse av Jerusalem. Graden ligger mellom IV° og V°.
  3. Tempelridderne var som kjent i bitter strid med Saladin. Særlig kriget de om hvem som skulle styre Jerusalem som hadde religiøs betydning både for kristne så vel som muslimer.
  4. En lesning av våre innvielser er at Heliopolis og Jerusalem er synonymer. I en mysteriets oase søker kandidaten Heliopolis, mens i gradene IV° og P.I. er Salomos tempel i Jerusalem et viktig mytologisk bakteppe. Til sammenligning utspiller alle innvielsene i frimureriet seg i Salomos tempel. A.C. valgte å gå bort fra dette sinnbildet i gradene M–III° og erstattet det med en mysteriets Oase istedenfor. Våre innvielser i gradene I°-III° har for øvrig mange likheter med tilsvarende grader innen det engelske frimureriet.
  5. Liber CXCIV
  6. Liber XV
  7. Liber AL, Kap. I v. 42–43.

Denne artikkelen er tidligere publisert i Ratatosk, medlemsbladet for O.T.O. Norge, vårjevndøgn 2021.