Den 20. mars 1904 e.v. startet det Nye Æon, tidsalderen til det Kronede og Erobrende Barnet. Herredømmet til Moderen (Æonet til Isis) og Faderen (Æonet til Osiris) er derfor i denne tidsalder av forgangen tid, og Mestrene har derfor bestemt at tiden er inne for administreringen av Sakramentene til Æonet til Horus, til de som er rede. Kjønnene er nå likeverdige og komplementære. «Hver mann og hver kvinne er en stjerne.» Prestinnen må i denne tidsalderen anerkjennes i sin funksjon på samme måte som Presten. Dette uttrykkes i Ordenens fremste offentlige og private rituale, den Gnostiske Messen.

Den Gnostisk Katolske Kirke eller Ecclesia Gnostica Catholica er Ordenens kirkelige arm og har som sitt hovedfokus å administrere sakramenter som dåp, konfirmasjon, giftemål, begravelse, de hellige ordinasjoner og Messens Mirakel. Kirkens autoritet er delt opp i følgende Hellige ordener:

Patriarken, som er Kirkens overhode.
Primasen, som er Patriarkens nasjonale representant.
Biskopen, som overser arbeidet innen sitt bispedømme.
Presten og Prestinnen, som leder messen.
Diakonen, som assisterer Presten og Prestinnen i deres virke.

Alle disse ordener er nært knyttet opp mot Ordenens gradstruktur. Deltagelse i denne Kirken er ikke nødvendig for medlemskap og avansement i Ordenen, og man trenger heller ikke å være medlem av O.T.O. for å kunne delta som medlem av menigheten.

Den første kirke

Jules-Benoît Stanislas Doinel du Val-Michel (1842-1903)
Jules-Benoît Stanislas Doinel du Val-Michel (1842–1903)

Den opprinnelige gnostiske kirken, som Ecclesia Gnostica Catholica (den Gnostisk Katolske Kirke) er en videreføring av, ble  grunnlagt i 1888 e.v., da Jules-Benoît Stanislas Doinel du Val-Michel (1842–1903) fikk en visjon i en drøm, hvor Æonet Jesus åpenbarte seg.  Doinel erklærte at ånden hadde konsekrert ham som biskop av Montségur og erkebiskop av Albigenses og befalt ham å etablere en ny kirke.
Doinel var frimurer i Grand Orient-ritet og praktiserende spiritist. Under flere av seansene sine før visjonen av Æonet, var han blitt stilt overfor ulike visjoner av det guddommelige feminine og var allerede overbevist om at hans skjebne innebar å gjenopprette det feminine aspektet  av det gudommelige. Doinel var også bibliotekar, og kort tid før visjonen av Æonet fant han under sitt arbeid som arkivist i biblioteket i Orléans et charter skrevet av kannik Stephan av Orléans i 1022 e.v. Stephan viste seg å ha vært en lærer, som også hadde vært forløper til katarene. Han hadde blitt brent det samme året for kjetteri.

Katarene var en bevegelse som oppstod i Languedoc i Frankrike i det 11. århundret, og som vokste gjennom 1100-tallet e.v. Den presenterte både dualistiske kristne og gnostiske elementer som ble undertrykt av den romersk katolske kirken, både som en kjettersk kristen sekt og som en ukristelig religion. Doinel ble fascinert av katarenes dramatiske historie og deres heroiske og tragiske motstand mot pavemakten. Han begynte å studere doktrinene deres, samt doktrinene til deres forgjengere, slike som bogomilene, paulikanerne, manikeerne og gnostikerne. Etter hvert som Doinel studerte feltet nærmere, ble han mer og mer overbevist om at gnostisismen er den sanne religionen bak frimureriet.

Doinel erklærte året 1890 e.v. som begynnelsen på «æraen til den gjenopprettede gnosis» og påtok seg vervet som patriark i den gnostiske kirken under navnet Valentin II, i hyllest til Valentinus. Valentin II konsekrerte en rekke biskoper, som alle valgte nye navn innledet av den greske bokstaven Tau, som representerte det greske taukorset eller den egyptiske ankh. Blant de første biskopene og sofiaene Valentin II konsekrerte, var Gérard Encausse, kjent som Papus (1865–1916), som Tau Vincent, biskop av Toulouse; Paul Sédir (1871–1916) som Tau Paul, koadjutant av Toulouse; Lucien Chamuel som Tau Bardesane, biskop av La Rochelle og Saintes; Louis-Sophrone Fugairon som Tau Sophronius, biskop av Béziers; Albert Jounet (1863–1923) som Tau Théodote, biskop av Avignon; Marie Chauvel de Chauvigny (1842–1927) som Esclarmonde, Sofia av Varsovie; og Léonce-Eugène Joseph Fabre des Essarts (1848–1917) som Tau Synesius, biskop av Bordeaux.

Et vendepunkt

Tau Vincent
Tau Vincent

I 1895 e.v., etter å ha opplevd et nervøst sammenbrudd, forlot plutselig Doinel ledelsen av den gnostiske kirken sin, han forlot Frimurerlosjen og konverterte til katolisismen. Han tok navnet «Jean Kostka» og forfattet boken Lucifer Unmasked, hvor han angrep den gnostiske kirken, frimureriet og martinismen. Tau Vincent eller Papus hevdet at den tidligere kirkefaderen «manglet den nødvendige vitenskapelige utdannelsen til å kunne forklare alle underverkene som den usynlige verden hadde kastet på ham.» Derfor, mente han, måtte Doinel konvertere i et endelig valg mellom dette og galskap, og, la han til: «la oss være takknemlige for at Patriarken av Gnosis valgte den første utveien.»

Doinels uventede og aggressive frafall var et ødeleggende slag for den unge gnostiske kirken, men den overlevde. Midlertidig kontroll ble overtatt av bispesynodet, og i 1886 arrangerte den en høysynode hvor Tau Synesius eller Léonce-Eugène Fabre des Essarts, biskopen av Bordeaux, ble valgt som den nye kirkefaderen. Fabre des Essarts var en fransk okkultist, symbolpoet og lærd innen feltene til gnostisisme og esoterisk kristendom. Han inngikk et samarbeid med Tau Sophronius eller Lois-Sophrone Fugarion, en fysiker som også var ekspert på katarene og tempelridderne, for å videreutvikle den gnostiske kirken. De endret fokus bort fra tradisjonell gnostisk teologi og inn mot en mer generell «okkult vitenskap.»

I 1901 e.v. konsekrerte Fabre des Essart den da 20 år gamle Joanny Bricaud,  som tok navnet Tau Johannes, biskop av Lyon. Bricaud hadde mottatt  utdannelsen sin gjennom et romersk katolsk seminar, hvor han hadde studert for å bli prest. Allerede som sekstenåring ga han avkall på sine konvensjonelle religiøse aktiviteter for å hengi seg til mystisk okkultisme. Han møtte Papus i 1899 e.v. og hadde allerede gått inn i Martinistordenen hans. Papus oppfordret Bricaud til å bryte med Fabre des Essarts for å grunnlegge sin egen gnostiske kirke. Fugarion, som tidligere hadde samarbeidet med Fabre des Essarts, gikk  med på denne planen. Det kan virke som om den primære motivasjonen for utbrytningen var et ønske om å strukturere kirken og gi den doktriner med klarere paralleller til den romersk katolske kirke, snarere enn til katarenes oppfatninger, som var det opprinnelige utgangspunktet, blant annet ved å innføre presteskap og å utføre dåp i vann, og ikke minst at kirken skulle være tettere knyttet til Martinistordenen. Den opprinnelige kirkefaderen, Doinel, hadde vært martinist, og det samme hadde Bricaud, men den eksisterende kirkefaderen var det ikke. Fugarion og Encausse ga den nye kirken navnet l’Eglise Catholique Gnostique og var således de første til å kalle seg «den gnostisk katolske kirke.» I februar 1908 e.v. møttes det nye gnostisk katolske bispedømmet og valgte Bricaud til sin Patriark som Tau Jean II.

Theodor Reuss og Pariskonferansen

Theodor Reuss
Theodor Reuss

24. juni 1908 e.v. organiserte Papus det han kalte en «internasjonal konferanse for frimurere og spiritister» i Paris. Her møtte han «Merlin Peregrinus,» bedre kjent som Theodor Reuss, grunnlegger og leder av Ordo Templi Orientis og mottok fra ham en patent for å etablere et Supreme Grand Council General of the Unified Rites of Antient and Primitive Masonry for the Grand Orient of France and its Dependencies at Paris. Samme år skiftet l’Eglise Catholique Gnostique navn til l’Eglise Gnostique Universelle eller Den universelle gnostiske kirken.

Som du kan lese mer om under Ordenens historie, så var Reuss i besittelse av en rekke diplomer og løyver til å drive ulike vinkelriter i frimureriet og liknende Ordener, og alle disse ritene ville etter hvert integreres i O.T.O. Nøyaktig hvilke autoritetsutvekslinger som foregikk på Pariskonferansen, er uklart. Når vi imidlertid ser hvordan Den Gnostisk Katolske Kirken ble inkludert i listen over organisasjoner hvis visdom og kunnskap er konsentrert i O.T.O., samt at det ble erklært i O.T.O. sin journal The Oriflamme at l’Initiation, som var Papus sin journal nå, at den var det offisielle organet for ritene til Memphis og Mizraim og O.T.O. i Frankrike, er det mest sannsynlig at Papus og Reuss inngikk i en broderlig utveksling av autoritet – Reuss mottok episkopal autoritet i l’Eglise Catholique Gnostique og ble erkebiskop i denne, mens Papus fikk autoritet i ritene til Memphis og Mizraim. Reuss oversatte l’Eglise Catholique Gnostique til Die Gnostiche Katholishe Kirche, mens Papus, Fugarion og Bricaud fortsatte i Frankrike som l’Eglise Gnostique Universelle, som ble den offisielle kirken til Martinistene i 1911 e.v.. I likhet med alle andre organisatoriske nyanskafninger som Reuss skaffet til veie, absorberte han den nye kirken inn i O.T.O.

Aleister Crowley og Liber XV: Den Gnostiske Messen

Aleister Crowley
Aleister Crowley

Flere forbinder kanskje Aleister Crowley med O.T.O. snarere enn med Reuss, og kanskje ikke uten grunn. Etter at Crowley forstod nøkkelen til O.T.O. og ble innvidd i IX° av Reuss i 1912 e.v., reviderte han hele systemet og skrev en helt original serie med innvielser, og han sørget også for at O.T.O. ble den første Ordenen av «den gamle tidsalderen» til å akseptere Thelema og Lovens Bok.

Året etter skrev han Liber XV: Den gnostiske messen, som først ble publisert i magasinet The International i 1918 e.v. og igjen i 1919 e.v. i Crowleys egen journal The Equinox, Vol. III No. 1, og en siste gang som appendiks i boken Magick in Theory and Practice i 1929 e.v. Den latinske varianten av kirkens navn, Ecclesia Gnostica Catholica ble innført av Crowley da han skrev Liber XV og har deretter blitt assosiert med denne messen og mysteriene som formidles her.

Crowley erklærte at han skrev den gnostiske messen som ritualet for Den gnostisk katolske kirke, som han forberedte for bruk av O.T.O., den sentrale seremonien for dens offentlige og private feiring, korresponderende med messen til den romersk katolske kirke. Crowley anså tydeligvis tidlig O.T.O. og E.G.C. som uadskillelige, særlig i forhold til O.T.O. IX°, som han hadde blitt innvidd i året før han skrev messen, og som er kalt den Hellige Kunnskaps Sanktuarium.

I 1920 oversatte Reuss Crowleys gnostiske messe til tysk og publiserte den i regi av O.T.O. I sin publikasjon omtaler han Bricaud som regjerende patriark i l’Eglise Gnostique Universelle og seg selv som både gnostisk utsendelse i Sveits for E.G.U. og som regjerende patriark og erkebiskop i Die Gnostische Katholische Kirche. Denne oversettelsen og publikasjonen er viktig av to årsaker: den erklærer E.G.C. sin uavhengighet fra E.G.U. og representerer kirkens formelle aksept av Thelemas lov på høyeste nivå.

Etter Reuss gikk ledelsen av den thelemiske gnostisk katolske kirke i O.T.O. videre til hans arvtager som Ordenens ytre hode – Aleister Crowley.

I sin journal The Equinox, som Crowley etterhvert gjorde til felles organ for sin egen magiske Orden A.’.A.’. og også til O.T.O., skriver Crowley i 1919:

Verden trenger religion. Religion må representere sannheten og feire den. Denne sannheten har to sider: en som angår naturen eksternt for mennesket, og en som angår naturen internt for mennesket. Eksisterende religioner, særskilt kristendommen, baserer seg på primitiv ignoranse av fakta, særlig angående den eksterne naturen. Feiringer må tilpasse seg et folks skikker og deres natur. Kristendommen har ødelagt de gledesfylte feiringene som var karakterisert av musikk, dans, banketter og elskov og har kun beholdt melankolien. Thelemas lov tilbyr en religion som fullbyrder alle de nødvendige forhold. Filosofien og metafysikken til Thelema er solid og tilbyr løsninger til menneskehetens dypeste problemer. Vitenskapen til Thelema er ortodoks; vi har ingen falske teorier om naturen, ingen falske fabler om tingenes opphav. Psykologien og etikken til Thelema er perfekt. Vi har tilintetgjort den ødeleggende illusjonen om arvesynden og gjort hvert menneske unikt, uavhengig, suveren og tilstrekkelig. Thelemas Lov er gitt i Lovens Bok.

I sin selvbiografi skriver han:

«I denne perioden ble den fullstendige fortolkningen av frimureriet klart i mitt sinn, og jeg uttrykte dette i dramatisk form i The Ship. Det lyriske klimakset er på mange måter min ypperste oppnåelse i invokasjon; faktisk så begynner omkvedet med ordene: Du som er jeg, bortenfor alt jeg er…

Dette virket for meg verdig til å inkluderes i høysangen i den gnostisk katolske kirke, som jeg senere samme år forberedte til bruk av O.T.O., det sentrale ritet til deres offentlige og private feiring, korresponderende med den romersk katolske kirke. Når jeg nå behandler dette emnet, kan jeg like greit utbrodere dets omfang fullstendig. Menneskets natur krever (i de fleste folks tilfelle) tilfredsstillelsen av det religiøse instinktet, og, for svært mange, gjøres dette best gjennom seremoni. Jeg ønsket derfor å konstruere et ritual hvorigjennom mennesker kunne oppnå ekstase, slik de alltid har gjort under påvirkning av passende ritualer. I senere år har det vært en økende mislykkethet i å nå dette målet, fordi de etablerte kultene sjokkerer deres intellektuelle overbevisning og krenker deres sunne fornuft. Dermed kritiserer deres sinn deres entusiasme; de blir ute av stand til å fullbyrde foreningen av sine individuelle sjeler med den universelle sjelen, på samme måte som brudgommen ville fullbyrdet sitt bryllup hvis han stadig ble påmint om at hans kjærlighet var intellektuelt absurd.

Jeg besluttet at mitt ritual skulle feire de universelle kreftenes sublime operasjoner uten å introdusere tvilsomme metafysiske teorier. Jeg ville heller ikke gi eller antyde noen påstand om naturen, som ikke kunne bifalles av den mest materielle vitenskapsmann. Til å begynne med kan dette høres vanskelig ut, men i praksis fant jeg det svært enkelt å kombinere de mest rigide og rasjonelle grunnbegrep om fenomener med den mest opphøyde og entusiastiske feiringen av deres sublimitet.

Crowley døde i 1947 e.v. og ble etterfulgt av Frater Saturnus, Karl Germer. Germer gjorde lite med både driftingen og videreutviklingen av O.T.O., og under hans ledelse var det kun én gruppe som feiret den gnostiske messen regelmessig. Dette var det sveitsiske O.T.O. under Hermann Metzger. Germer døde i 1962 e.v. uten å utpeke en arvtager, og O.T.O. lå dødt frem til 1969 e.v., da Major Grady Louis McMurtry, som siste aktive medlem og høygradsmedlem av det internasjonale hovedkvarteret til O.T.O. påberopte seg autoriteten Crowley hadde skjenket ham i brev på 40-tallet, for at han skulle kunne overta ledelsen av Ordenen i en eventuell krise. Ordenen var nå i ferd med å dø ut, og McMurtry valgte å ta mottoet Crowley hadde gitt ham, Hymenaeus Alpha 777 og inntok rollen som Kalif for å gjenopprette Ordenen. I juli 1977 ble den gnostiske messen endelig feiret igjen.

Veien videre

I dag feires den gnostiske messen regelmessig av O.T.O.-avdelinger over hele verden. Forholdet mellom E.G.C. og O.T.O. er blitt gjort enda klarere ved at kirkens geistlighet består av en «kirkelig medlemskapsklasse» innad i O.T.O. og ved at ordinering til de ulike vervene i kirken er knyttet direkte til ulike grader i O.T.O. Videre har det nåværende overhodet til Ordenen, Hymenaeus Beta, erklært at O.T.O. som organisasjon «trenger fokuset og den åpne sosiale strukturen som regelmessig feiring av messen sørger for, mens E.G.C. trenger perspektivet og den esoteriske treningen man mottar i O.T.O. sitt initatoriske system.» Videre er E.G.C. og den gnostiske messen tenkt å fungere som et sted hvor den generelle befolkningen kan komme og ta direkte del i den magiske formelen til frihetens lov uten noen teknisk interesse for magi, og mens messen som sagt avslører et vell av informasjon knyttet til den suverene teknikken til magi som det undervises i i O.T.O. IX°, er det først og fremst en gledens fest, i det vi samles for å feire et mirakel.